Traumebevisst ordliste for HandleKraft
Traume
I dagligtalen brukes traume om både selve hendelsen og reaksjon på hendelsen. Å være utsatt for en potensielt traumatisk hendelse innebærer en sterk psykisk påkjenning som er intens, skremmende. Denne reaksjonen kan være forbigående etter at hendelsen er over, og en har fått stabilisert seg og hendelsen er blitt integrert. Når et barn er traumatisert betyr det at reaksjonen på hendelsen ikke går over, på samme måte som en kan få et fysisk sår, får barnet et psykisk sår ( traume er gresk å betyr sår/ skade på vev).
Van der Kolk, B.A., McFarlane, A. C. & Weisaeth, L. (eds) (1996) Traumatic Stress. The overwhelming experience on Mind, Body and Society. New York: Guilford Press
Stø kurs. Helsekompetanse.no: Elæringskurs i traumer og behandling. http://kurs.helsekompetanse.no/traumebehandling/heia
Type 1 og type 2 traumer
Det er vanlig å skille mellom Type 1 traumer og Type 2 traumer. Type 1 traumer er enkelthendelser som innebærer å bli utsatt for noe uventet som en oppleves ubehagelig og som en akutt livstrussel. Det har et starttidspunkt og sluttidspunkt, men både før og etter denne hendelsen har livet vært trygt og godt. Type 2 traumer er gjentatte, vedvarende, uforutsigbare hendelser. De har ikke noe start, ikke noen slutt og den ene hendelsen har avløst den andre over tid. Dette har skapt en situasjon med vedvarende stress og høyaktivering i hjernen, hjertet og nervesystemet. Dette er det man ofte ser når noen har opplevd vold i hjemmet, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt. Disse gjentakende og vedvarende alvorlige traumene fra barneår kan gi andre konsekvenser og reaksjoner enn et enkeltstående traume ved at barnet kan få en kompleks traumatisering.
Terr, L. C. (1991). Childhood traumas: An outline and overview. American journal of psychiatry, 148, 10-20.
Stø kurs. Helsekompetanse.no http://kurs.helsekompetanse.no/traumebehandling/heia
Nordanger, D.Ø., Braarud, H.C., Albæk, M. og Jahansen V.A. (2011) Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem? Tidsskrift for norsk psykologforening, vol 48 (11) 1086 -1090.
https://rvtssor.no/filer/backup/Utviklingstraumatisering.pdf
Psykologiske traumer – video med Mogens Albæk: https://www.youtube.com/watch?v=uHLMVdo7EQs
Komplekse traumer
Den vedvarende reaksjonen på Type 2 traumer, det vil si kombinasjonen av vedvarende traumatiske belastninger og sviktende reguleringsstøtte, finnes det i dag ingen egen diagnose for. Betegnelsene komplekse traumer, kompleks PTSD, utviklingstraumer, relasjonstraumer og tilknytningstraumer er alle betegnelser som forsøker å fange opp resultat av type 2 traumer. Poenget med alle betegnelsene er å vise til at over tid kan type 2 traumer føre til skjevutvikling som igjen kan få konsekvenser på svært mange livsområder.
Braarud, H.C. & Nordanger, D.Ø. (2011). " Kompleks traumatisering hos barn: En utviklingspsykologisk forståelse", Tidsskrift for norsk psykologforening 48 (10), 968-972, 5 s.
PTSD
PTSD er den engelske forkortelsen for "Post Traumatic Stress Disorder", og kalles på norsk for posttraumatisk stresslidelse. PTSD er psykiske senskader som oppstår på bakgrunn av å ha vært utsatt for potensielt traumatiske hendelser, og Type 1 traumer sammenfaller ofte med PTSD Grunnlaget for PTSD er at barnet har opplevd en alvorlig belastende hendelse av usedvanlig truende eller katastrofal art som vil ha framkalt sterk ubehag hos de fleste. Barnet skal i tillegg ha tre typiske symptomer: gjennopplevelse, unngåelse og vedvarende økt overaktivering.
Verdens helseorganisasjon (1992) ICD-10. Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser, 1 utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Traumatiske minner
Traumatiske minner lagres ofte annerledes enn ”hverdagsminner” i hjernen. Traumeminner er kodet språkløst i følelser, fornemmelser, inntrykk og bilder. Traumeminner er derfor sjeldent umiddelbart tilgjengelig for samtale, forklaringer eller sammenhengsforståelse. Traumeminner kan utløses av ytre sanseinntrykk ( som syn, lukt, berøring osv) eller av barnets egne følelser og tanker. Det er viktig at traumeminner kan være særdelels overveldende og intense, og ofte ha karakter av en ”reell” gjenopplevelse av en smertefull hendelse (flashbacks”).
Brewin, C.R.(2003): Post traumatic Stress Disorder. Malady or Myth? New Haven & London: Yale University Press
Traumeguiden/RVTS sør. https://rvtssor.no/filer/backup/Traumeguiden.pdf
Trigger
En trigger er alle typer opplevelser eller hendelser som fungerer som påminnere om tidligere traumer og derfor utløser uvanlig sterke reaksjoner. Noen ganger er sammenhengen mellom en spesiell følelse og den opprinnelige hendelsen åpenbar, andre ganger ikke. Det er derfor ikke sikkert at barnet er klar over det selv. Påminnere kan være; tid, steder, hendelser, sanseopplevelser, indre følelser, smerte.
Støren, T., Odland, S., Christie, H.J. (2015). Manual for stabilisering og ferdighetstrening etter traumatiske hendelser. @ MEDLEX Norsk helseinformasjon.
Triggere og traumeninner – video med Heidi Ranvik Jensen. https://www.youtube.com/watch?v=H0wcl0keqUk
Smerteuttrykk
Smerteuttrykk viser til at uforståelig atferd og reaksjoner hos traumatiserte barn kan være uttrykk for en stor frustrasjon og indre smerte, og at omsorgsgivers oppgave er å finne følelsen bak den ytre atferden som barnet viser. Smerteutrykk viser til at barnets ytre atferd ikke er intensjonell. ”Barn er ikke vanskelig, de kan ha det vanskelig.”
Anglin, J.P. (2002). Pain, normality and the struggle for congruencr: Reinterpreting Residential care for children and youth. New york, NY: Howard
Smerteuttrykk – video med Mogens Albæk https://www.youtube.com/watch?v=j53rsLqjzKM
Dissosiasjonsbegrepet i traumebevisst omsorg
Dissosiasjon er et vanskelig begrep, men viktig for å forstå traumatiserte barns uhensiktsmessige oppførsel. Generelt kan vi si at dissosiasjon betyr å splitte opp, og beskriver at det traumatiske opplevelsene blir lagret som splittede deler. Slik fungerer dissosiasjon som en mestringsstrategi ved å koble fra minner som er for vonde for barnet. Etter hendelsen kan oppsplittingen gjenta seg og forsterke seg som et forsvar, fordi det er ekstremt ubehagelig å få slike følelsesmessige gjenopplevelser. Dissosiasjon er da et forsøk på å forsvare seg mot å bli overveldet av påtrengende følelser og gjenopplevelser. Noen barn forsvinner i seg selv, andre skader seg, ruser seg eller utagerer.
Silberg, J.L. (2013). The Child Survivor. Healing Developmental Trauma and Dissociation. New York: Routledge.
Søftestad. S. & Andersen, I.L. (2014). Seksuelle overgrep mot barn. Traumebevisst tilnærming. Universitetsforlaget.
Dorahy, M & van der Hart, O (2011) Relasjonen mellom traume og dissosation. En historisk analyse, kap i Hart, S (Ed) Dissociationsfænomener , København. Hans Reitzel
Dissosiasjon – video med Heine Steinkopf http://traumenett.no/film.php?id=1
Traumebevisst omsorg (TBO)
Traumebevisst omsorg (TBO) er oversatt fra begrepet ”Trauma Informed Care” og ”Trauma wise care”. Begrepet tydeliggjør at vi som hjelpere skal være bevisste på at ethvert barn vi møter kan være traumatisert. Vi må også være bevisst på hvilke konsekvenser det kan ha gitt. TBO fokuserer på de muligheter til heling som ligger i miljøet til der barn og unge lever, mer enn en spesiell metodikk eller terapiform. TBO er en forståelsesramme for hva traumatiserte barn og unge trenger mer enn en konkret metode.
Bath, H. (2008a): Traumebevisst omsorgs tre grunnpilarer. (The Three Pilars of Trauma informed Care). Reclaiming Children and Youth, Fall 2008
Bath; H. (2015). The three Pillars of TraumaWise care: Healing in the other 23hours. Reclaming Children & Youth, 23 (4), 5-11.
De tre pilarene i Traumebevisst omsorg (TBO)
TBO beskriver tre fundamentale behov (pilarer) som traumatiserte barn trenger å få dekket. De tre pilarene er:
1. Trygghet: For det første må omsorgsgiver skape et miljø der barnet kan oppleve seg trygge. Trygghet er en subjektiv følelse.
2. Relasjon: For det andre må barnet igjen få tillitt til, og føle trygghet med, voksne omsorgspersoner. I tillegg må det legges til rette for positive sosiale arenaer der barnet kan føle tilhørighet.
3. Følelsesregulering: For det tredje må omsorgsgiver hjelpe barnet til å finne hensiktsmessige strategier til å mestre livet. Hjelp til å regulere følelsenes intensitet og varighet er en sentral del av dette arbeidet.
Bath; H. (2015). The three Pillars of TraumaWise care: Healing in the other 23hours. Reclaming Children & Youth, 23 (4), 5-11.
Toleransevinduet
Begrepet toleransevinduet referer til det spennet av aktivering som er optimalt for barnet- ikke for høyt og ikke for lavt. Det er i denne sonen barnet lærer lettest og hvor barnet er mest oppmerksomt tilstede i situasjoner og relasjoner. Når stressresponsen aktiveres, enten det handler om høy aktivering med angstberedskap, økt puls og hjertebank, eller underaktivering med nummenhet, går barnet ”ut av toleransevinduet” slik at evnen til å ta inn ny informasjon reduseres og oppmerksomheten innsnevers.
Toleransevinduets spennvidde og fleksibilitet formes av barnets erfaringer fra det tidlige samspillet med primære omsorgsgivere. Barn som har vært utsatt for komplekse traumer er preget av å ha et ”smalt” toleransevindu, det vil si at det skal lite til for at barnets stressrespons aktiveres og det skal mye til for at barnet klarer å komme tilbake til optimal aktivering- i toleransevinduet.
Det er viktig å huske at vi som hjelpere også har et toleransevindu.
Når vi er for stresset (for aktivert, for sint, redd eller fortvilt) er vi ikke rasjonelle og trygge samtalepartnere. Da må vi sørge for å få kontroll på våre egne følelser før vi virkelig kan utgjøre en forskjell som hjelper for barnet.
Ogden & Minton, 2000. Sensormotorpsychotherapy: one method for processingtraumatic memory. Traumatology, 6/ 83, 1-20.
Siegel, Dan (1999) The developing mind. New York. Guilford press.
Toleransevinduet – video med Mogens Albæk https://www.youtube.com/watch?v=_OHukt1RC4E
Dag Nordanger: Traumefeltest nyttigste verktøy https://www.youtube.com/watch?v=ugC4EdmsKWc
Nordanger, D. & Braarud, HC. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for norsk psykologiforening, 51(7), 530-536.
Samregulering
Samregulering er en oversettelse av begrepet ”co-regulation” som beskriver hvordan en som omsorgsgiver gjennom egen ro og trygghet kan skape ro og trygghet hos barnet når de er aktiverte, stresset og i beredskap. Fordi vi lett påvirkers av hverandres følelser vil barnets stress lett overføres til omsorgspersonen. Samregulering handler om at omsorgspersonen ikke blir overveldet av barnets følelser, men det kan også handle om å vise annerkjennelse ved å vise evne og vilje til å forstå følelser, tanker, intensjoner.
Bath, H. (2008b): Samregulering: Veien til selvbeherskelse. (Caliming Together – The pathway to selfcontrol). Reclaiming children and youth (2008) 16:4, 44-46
Jørgensen, T. W., Lillevik, O. G. (2016). Traumebevisst omsorg i arbeid med voldsutsatte barn. I: Mevik, K., Lillevik O. G., Edvardsen, O. Vold mot barn – Teoretiske og praktiske tilnærminger. Oslo: Gyldendal
Samregulering – video med Mogens Albæk https://www.youtube.com/watch?v=2i6vEIdgpDs
Følelsesregulering
Følelsesregulering er barnets evne til å bruke tenkehjernene til å styre, evaluere og modulere følelsesreaksjoner. En forutsetning for at barnet skal klare dette er at barnet blir bevisst sine følelser.
Traumatiserte barn klarer ofte ikke å regulere følelsene sine alene, de trenger hjelp fra omsorgspersonene. Omsorgspersonenes vilje til å være med barnet i følelser og “føle noe av det de føler” gir dem en opplevelse av trygghet og samhørighet mens de lærer om følelser.
Følelsesregulering handler derfor også om omsorgspersonenes evne til innlevelse, empati og mentalisering.
Hughes, D. og Baylin, J. (2012). Brain-based Parenting. The neuroscience of caregiving for healthy attachment. New York, NY: W.W.Norton.
Tilknytning
En følelsesmessig forbindelse som barnet danner i forhold til en annen bestemt person. Tilknytning er et grunnleggende mennesklig behov og det handler om å føle seg trygg. Tilknytningsstil viser både til en tilstand av å være tilknyttet, og til kvaliteten ved barnets tilknytning. Tidlig tilknytning danner mønsteret for senere relasjoner.
Brandsæg, Smith og Torsteinsson, (2011). Mikroseperasjoner: Tilknytning og behandling. Fagbokforlaget.
Tilknytningsmønstre
Brukes til å beskrive forholdet mellom foreldre og barn. Tilknytningsmønsteret ikke er en egenskap ved barnet alene, men er resultatet av samspillet med omsorgsgiveren Det finnes 4 grunnleggende mønstre for barns tilknytning; trygg, unnvikende, ambivalent og desorganisert/desorientert.
Brandtzæg, I., Smith, L., & Torsteinson, S. (2011). Mikroseparasjoner. Tilknytning og behandling. Fagbokforlaget
Mentalisering
Mentalisering omhandler evnen til å være oppmerksom og regulerende i forhold til egne og andres mentale og affektive tilstander. Man kan si at mentalisering handler om evne til og vilje til å bli kjent med seg selv og barnet. Mentalisering er en nysgjerrig utforsking av en selv og barnets verden.
Binder, P.E. (2014) Den som vil godt. Om medfølelsens psykologi. Oslo: Fagbokforlaget.
Brandtzæg, I., Smith, L., & Torsteinson, S. (2011). Mikroseparasjoner. Tilknytning og behandling. Fagbokforlaget
Den Tre-delte hjernen
Den tredelte hjernen er en arbeidsmodell som viser til at hjernen grovt sett kan deles i tre deler med tre ulike funksjoner. Den første som beskrev den tredelte hjernen, var Paul McLean (1970, 1990). Han hevdet at hvert område av hjernen har sin egen intelligens, sin egen hukommelse, og sin egen helt spesielle måte å reagerer på overfor de påvirkninger de blir utsatt for.
Del 1 kaller vi den autonome, sansende hjernen, også kalt reptilhjernen (hjernestamme, lillehjernen): Den regulerer basale kroppsfunksjoner, balanse, rytme, søvn/våkenhet, aktiveringstilstand.
Del 2 kalles følelseshjernen (det limbiske system): Her finner vi evnen til tilknytning, følelser, enkelte hukommelsesfunksjoner, konsentrasjon, oppmerksomhet, arbeidsminne.
Del 3 kalles den tenkende hjernen (prefrontal cortex): Denne delen av hjernen kan bearbeide informasjon, planlegge og ta avgjørelser. Den rommer også språkfunksjoner, minner for fakta og fornuft.
Modellen kan være en hjelp i å forstå hvorfor følelser kan overstyre fornuften hos traumatiserte barn. Å være i konstant alarmberedskap gjør at de delene av hjernen som regulerer følelser ”overstyrer” de delene av hjernen som regulerer fornuft og følelser. For at hjernen vår skal fungere som en helhet, er det viktig at de 3 delene av hjernen er tilstrekkelig oppbygd og at det er gode forbindelseslinjer mellom dem.
MacLean, Paul D. (1990). The triune brain in evolution: role in paleocerebral functions. New York: Plenum Press.
Hart, Susan (2011) ”Hjerne, neurokemi og traumatisk dissociation”, kap i Hart, S (2011) Dissociationsfænomener. Hansreitzel, Kbh, Danmark
Dag Nordanger forklarer den tredelte hjernen - video
Normalhjernen- Film RVTS øst
Den traumatiserte hjernen- Film RVTS øst http://www.cactusnettverk.no/filmer-om-hvordan-stress-og-traumer-skader-barns-utvikling/
HPA aksen
HPA aksen består av hypothalamus, hypofyse og binyrer . Ved aktivering fra det limbiske systemet vil det settes i gang en kompleks kjedereaksjon fra hypotalamus via hypofysen til binyrene med utskillelse av ulike stresshormonene adrenalin og kortisol som gjør barnet klar for respons på trussel. Stress-hormonene påvirker oppmerksomhet, pust, muskler og blodomløp slik at kroppen kan yte maksimalt for forsvar og overlevelse.
Blindheim, A.R. (2008). Hjernen, integrering og traumebehandling i
Dyregrov, K. (2008) Krisepsykologi i praksis. Fagbokforlaget
http://www.estd.org/wp-content/uploads/2011/11/hjernen-integrering-og-traumebehandling.pdf
Amygdala
Amygdala er en struktur i følelseshjernen og er alarmsentralen som sender signaler videre og aktiverer det sympatiske nervesystemet når noe oppfattes som truende. Signaler om fare når amygdala tidligere, og den reagerer raskere enn prefrontal korteks. Aktivering skjer derfor før en har fått vurdert faren med fornuften i korteks. Dette er viktig fordi barnet under en farefull situasjon trenger å reagere raskt. For å øke beskyttelsen ved fremtidig fare husker Amygdala veldig godt og den generaliserer. Derfor vil barn som er traumatisert reagere med emosjonell aktivering på alt som minner om trusselen de var utsatt for. Dersom amygdala er i hyperaktiveringstilstand, vil nye erfaringer bli vurdert med «alarm»brillene på. Dette påvirker persepsjon og fortolkning, og kan gjøre det vanskeligere å ta inn nye, korrigerende erfaringer.
Blindheim, A.R. (2008). Hjernen, integrering og traumebehandling i Dyregrov, K. (2008) Krisepsykologi i praksis. Fagbokforlaget
http://www.estd.org/wp-content/uploads/2011/11/hjernen-integrering-og-traumebehandling.pdf
Hippocampus
Hippocampus er en struktur i følelseshjernen som tar imot og sender informasjon fra både amygdala og korteks. Overfor cortex spiller den en viktig rolle ved overføring av informasjon for lagring av eksplisitte minner. Overfor amygdala hjelper den med å skille mellom det som er farlig eller ikke.
Blindheim, A.R. (2008). Hjernen, integrering og traumebehandling i Dyregrov, K. Krisepsykologi i praksis. Fagbokforlaget
http://www.estd.org/wp-content/uploads/2011/11/hjernen-integrering-og-traumebehandling.pdf
Hjernestammen
Hjernestammen kalles også sansehjernen og regulerer grunnleggende funksjoner som pust og hjerterytme.
Blindheim, A.R. (2008). Hjernen, integrering og traumebehandling i Dyregrov, K. Krisepsykologi i praksis. Fagbokforlaget
http://www.estd.org/wp-content/uploads/2011/11/hjernen-integrering-og-traumebehandling.pdf
Korteks
Korteks kalles også tenkehjernen og er sentral blant annet når det gjelder å bremse stressreponser og regulere følelser, når det gjelder å observere seg selv, oppfatte sosiale signaler og impulskontroll.
Blindheim, A.R. (2008). Hjernen, integrering og traumebehandling i Dyregrov, K. Krisepsykologi i praksis. Fagbokforlaget
http://www.estd.org/wp-content/uploads/2011/11/hjernen-integrering-og-traumebehandling.pdf
Hypothalamus
Hypothalamus er en del av følelsehjernen, og hypothalamus tar inn sensorisk informasjon til følelseshjernen og tenkehjernen.
Blindheim, A.R. (2008). Hjernen, integrering og traumebehandling i Dyregrov, K. Krisepsykologi i praksis. Fagbokforlaget
http://www.estd.org/wp-content/uploads/2011/11/hjernen-integrering-og-traumebehandling.pdf
Det limbiske system
Det limbiske system kalles følelseshjernen og ulike deler av det limbiske system spiller en viktig rolle ved traumatisering. Sentrale strukturer i det limbiske system er bla. Amygdala, Hippocampus og Hypothalamus.
Blindheim, A.R. (2008). Hjernen, integrering og traumebehandling i Dyregrov, K. Krisepsykologi i praksis. Fagbokforlaget
http://www.estd.org/wp-content/uploads/2011/11/hjernen-integrering-og-traumebehandling.pdf
Retraumatisering
Retraumatiserng viser til at barn kan få vondt av å bli minnet på det som var vondt., feks kan et spørsmål aktivere minner som forsterker symptomene hos barnet. Retraumatisering viser også til at omsorgsgivere kan skape sekundær smerte (retraumatisering) ved straffende og kontrollerende reaksjoner på barns smerteutrykk.
Anstorp, T. & Benum, K. (2014) Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Universitetsforlaget.
Vikarierende traumatisering
Vikarierende traumatisering viser til de reaksjoner og symptomer som omsorgsgivere kan få av å jobbe med traumatiserte barn.
Søftestad. S. & Andersen, I.L. (2014). Seksuelle overgrep mot barn. Traumebevisst tilnærming. Universitetsforlaget.
Posttraumatisk vekst
Posttraumatisk vekst er en beskrivelse på at traumatiske opplevelser paradoksalt nok kan medføre positive psykologiske endringer for noen. Endringene kan være økt personlig styrke, bedre relasjoner til andre mennesker, kan gi bedre dybde i perspektivene omkring eget liv og død, eller føre til nye prioriteringer i livet.
Hafstad, G. S., & Siqveland, J. (2008). Posttraumatisk vekst - Et mer helhetlig syn på posttraumatisk tilpasning. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 45(12), 1507-1511.
Resiliens
Med Resilien menes beskyttelsesfaktorer som bidrar til styrke barnet til å tåle belastninger. Begrepet viser til individuelle egenskaper ved barnet, kvaliteter i barnets nære relasjoner og karakteristika i barnets miljø. I tillegg vil biologiske prosesser som følge av kjærlighet og omsorg, også ha stor betydning for resiliens.
Det handler med andre ord ikke bare er barnets egen mentale styrke til å tåle belastninger, men også omgivelsenes evne til å beskytte barnet.
Rutter, M. (2012). Resilience. Causal pathways and social ecology. I M. Ungar (red.), The social ecology of resilience: A handbook of theory and practice. New York, NY: Springer.
Integrering
Å integrere betyr å ”gjør hel” eller å ”føye deler til helheten” og viser til at en godt integrert hjerne gir god flyt i en rekke psykiske funksjoner. Ettervirkning av komplekse traumer kan være mangler i utvikling av nevronale nettverk i områder av hjernen som er viktige for integrasjon. Det å kjenne seg splittet er vanlig blant traumatiserte barn og kan reflektere en slik manglende integrering. Områder som er viktige for integrering er bla. Hippocampus, prefrontal korteks, hjernebroen. Hvor godt utviklet forbindelsene i disse områdene er har betydning for evnen til selvregulering, oppmerksomhet, følelser, tanker, atferd og vene til å være i relasjon.
Siegel, D. (2012). The Developing Mind. 2 utg. New York: Guilford press.
Blindheim, A.R. (2008). Hjernen, integrering og traumebehandling i Dyregrov, K. Krisepsykologi i praksis. Fagbokforlaget
http://www.estd.org/wp-content/uploads/2011/11/hjernen-integrering-og-traumebehandling.pdf